By – dette yrende stedet

Mennesket pågår
sakte gjennom 
yrende byliv
—-

Noen mumler 
til bylarm 
stenger ute
—

Kommunegrensa går
tvers igjennom
byen din
—

Jeg husker
byens andre
aller best
—

By er det fjerde temaet i tekstufordringen med seksordsnoveller jeg har gående med vinterblomst.net. Det som er med store byer, er at de har alt man trenger samtidig som man kan gjøre seg så usynlige at man ikke verken synes eller får alt den har å tilby. Det har jeg tenkt mye på. Hvordan man, her jeg, forsvinner i mengden av mennesker i en stor by.

Jeg har tenkt på hvordan anoreksien og de andre diagnosene mine har snevret livet mitt inn på en sykehusavdeling i den store hovedstaden og hvordan jeg gjennom det ble synlig for et knippe mennesker som arbeider med mennesker som meg, men helt usynlig i bybildet. Jeg går verken på Stortorget, dagligvarebutikken eller i Slottsparken.

Å ha Asperger, er ofte å trekke seg litt unna. Mine tilleggsvansker sørget for at jeg forsvant nesten helt, både som i å være isolert og i å nesten dø vekk fra verden vi lever i, forsvinne ut av  kart, ut av bildet, bare være en bunke i et jorunalsystem.

Å ha Asperger er også å være følsom for lyder og lukter. Det er det mye av i bybildet. Der er mennesker som snakker høyt til hverandre. Der er duer som kurrer langs føttene våre i parkene og i Karl Johans gate. Der er måker som skriker over hele byen. Der er trikker som knirker, piper og viner. Der er sirener som uler og biler som tuter. Og vi kan enten ta del i bylivet eller sitte på utsiden og titte inn. Ingen merker forskjell, i en stor stor by.