Det var ikke sånn det skulle bli. Det var faen ikke sånn det skulle bli! Jeg lærte ikke å svømme for å sitte «handicapet» på sykehus. Jeg lærte å svømme for å være på hytta med familien min, leke med andre unger i hyttegrenda og hoppe fra båten.
Men livet ville meg så inderlig annerledes. Helt fra begynnelsen av, vi var bare ikke klare over det. Klare over at min normale utvikling skulle få meg til å bli uendelig unormal og veldig syk.
Jeg skulle få anoreksia nevrosa og andre psykiske lidelser, som kanskje konsekvens av å late som. Det går fint å late som å leve som alle andre, helt til det ikke går lenger.
Jeg skriver «få», som om det var en gave – for livet er en gave, selv om jeg ikke kan legge på svøm. Jeg kan noe annet, som å bruke sansene mine, skrive, observere, maile med familien min og være til. Jeg kan skrive meg ut til der saltvannet og familien min er, og ta del i og med livet mitt. Det var derfor jeg lærte å svømme.
Bilder: Havfruedukke fra DollZone. Canon 100 mm macro.
aspergerinformator.com 