Å leve med Asperger syndrom, er for meg å leve i et isolert lite avlukke, koblet til resten av verden. Når menneskene er for mye for meg, setter jeg meg på macen, tar headsetet på hodet eller gjemmer meg under dyna. Jeg er så lita nå, at fosterstilling er helt naturlig.
Å leve med Asperger syndrom, er for meg å fotografere. Ikke bare fordi jeg liker å fotografere, men fordi det ER hele livet – det å kunne fange små detaljer og gi liv til døde gjenstander som jeg får full kontroll over.
Å leve med Asperger syndrom, er å måtte forholde seg til andre mennesker som lyver, ikke sier det de egentlig mener og ombestemmer seg både titt og ofte. Har JEG en avtale, gjør jeg mitt ytterste for å holde den. Andre kan ha avtalt å gå på resturant om to uker, og når dagen kommer endrer de seg i siste liten og er avtalen klokken 18 kommer de kanskje halv sju.
Å leve med Asperger, er å ikke forstå slike ulogiske opptrinn hos andre mennesker. Prøver jeg å leve sånn selv, blir jeg lett forvirret. Det handler om at jeg er veldig ærlig og veldig logisk. Jeg assosierer og henger det ene sammen med det andre. Det kan gi meg store problemer, også det at jeg tar det som sies for sannheten.
Det kan være ganske vondt å leve med Asperger, for man blir sviktet og skuffet når noen ikke holder det du trodde de lovet. Virkeligheten er at det egentlig ikke var et løfte å tro på, bare en høflig frase eller et forslag, men jeg trodde.
Det kan være helt fantastisk å ha Asperger syndrom når jeg blir oppslukt av noe som gir meg glede, som å fotografere fargene, struktuene og detaljene, eller skrive, sprudle, le og se tv-serie.
Å leve med Asperger syndrom, er å være meg på godt og vondt. Jeg er ikke en diagnose, men jeg kan leve med den om samfunnet gir meg takhøyde. Asperger en en annerledes måte å fungere på og jeg sier helst klikk, klikk, klikk med kameraet fremfor å føre en uviss samtale.
aspergerinformator.com 