Komplekse liv i barnebok

Datter til Gro Dahle og Svein Nyhus, Kaia Linnea, har fått det til. «Hun som kalles søster» (2016) er utvalgt til White Raven 2017. Kaia er beæret, jeg bøyer meg i støvet og kneler ydmykt når jeg leser boka. Forlag Cappelen Damm, der mors og fars bøker også bor.

Eplet faller ikke langt fra stammen og mynten ikke langt fra velvet. Jeg tar av meg hatten for både mødrene, fedrene og de oppvokste barna som er i starten av karrieren og tenker, det er godt at formidlingsevnen går i arv.

White Raven er en internasjonal anerkjennelse som får bred oppmerksomhet blant annet på årets Frankfurt-messe og på barnebokmessen i Bologna neste år. Jeg skjønner hvorfor, akkurat som jeg skjønner at det er derfor jeg også kan skrive. Mennesker som ikke bare er helt A4 men utfordrer litteraturen, tilfører og gir noe rikt tilbake. Sett oss i banken og det blir renter på oss, kanskje?

Som da jeg leste romanen Tung Tids Tale av Olaug Nilssen, var jeg forberedt på å bli berørt, riktig nok ikke så betatt og berørt som jeg faktisk ble, men jeg var åpen for muligheten om å få åpnet horisonten og oppleve et nytt perspektiv på livet. Det er man ikke alltid forberedt på når man åpner ei bildebok for barn. Man tenker det skal være så lekende lett, noe for femåringen og ikke trettitreåringen.

Men bilder sammen med ord, løfter litteraturen opp og fram, samtidig på en måte så selv barn kan forstå ordene, setningen og historien – og kan sette seg inn i innholdet som om det var helt naturlig. Det er dette komplekse i menneskene som kommer ut som rent budskap som berører meg. Bøkene snakker til både det voksne jeg-et og barn man vil åpne horisonten til, også på sårbare, tabubelagte temaer. 

«Hun som kalles søster» er en rørende historie om et barn som ikke kjenner søsteren sin, for hun er bare på rommet sitt og han blir kalt for liten og en som ser på beibi-film. En dag krangler de og blir veldig gode søsken. De sovner sammen, uten å pusse tennene først.

«En dag drar mamma» (2017) er høstens splitter nye bok av Kaia om å miste moren sin, bakkekontakten, fotfestet og ankerfestet, helt til man finner igjen kontrollen med en forelder i minus. Det er et alvorlig tema, dette med døden, men hun leverer det akkurat passe barnevennlig og sårbart mellom to permer. Balansen er hårfin! Jeg kjenner meg litt mer i ett med meg selv etter å ha lest boka, som om jeg skulle kunne tåle å bli selvstendig jeg også. 

(Men herregud så godt det er å ha noen å være glad i som er glad i seg. Mange med Asperger bruker litt lengre tid før de flytter ut av redet og er mer sårbare for forandring. Denne boka er god å lene seg mot i hylla. Takk, Kaia. Jeg er barn litt til.)

hunsomkallessøster

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s