Tung tids tale

Jeg legger av og til bånd på meg, men nå skal hunden få løpe rundt og bjeffe fritt! Jeg har lest boka til en forfatter, dramatiker og kjeftesmelle – Olaug Nilssen. Hun er mor til en autist, i tillegg til å skape helt fantastiske bøker. Jeg har lest en av dem. Den heter Tung tids tale og er skrevet om og til sønnen Daniel. Forlag: Samlaget.

Daniel går gjennom en regresjon, men det er ikke psykologene, legene, pedagogene opptatte av. De ser et autistisk barn, ikke et barn som før kunne snakke og som prøvde å lære seg å gå på do og kle av og på seg selv. Barnet som sang. Barnet som var storebror.

Han går kvantesprang tilbake. Olaug forstår at de har rett, fagpersonene der hun venter på avlastningsdøgn i institusjon. Hun vet at de har rett. Daniel er autist. Men Olaug, – Daniel er din gutt og du har skapt en unik beretning som får meg til å ville bli kjent med mennesket Daniel og deg. 

Mamma, jeg elsker deg, sier Daniel mens han egentlig synger en sang. Olaug våger å synge tilbake. Denne boka er en helt rå kjærlighetshistorie og helt klart den beste romanen jeg har lest om autisme.

Jeg vil kjefte på systemet, de som holder tilbake hjelpemidler for enkeltmennesker som blir stående ganske alene, og som får blikk av barnehageforeldre og naboklager. Jeg ville stått der, heiet på Olaug og familien i kampen om å bli sett, gitt dem større søppelkasse til bæsjebleiene og bilsete uten å la saksbehandlingen ta fem måneder.

Olaug, her er jeg(!) hvis du vil skrible. Og forresten, jeg kan kjøre bil men brukte også veldig lang tid på å automatisere. Heia deg og faen ta avslag på vedtak om omsorgsmidler. Jeg grøsser på ryggen, som om det var bikkjekaldt her i samfunnet vårt.