Endelig skjønte jeg hva som trigger og setter meg ut av spill, i dialog med andre.

Det gikk opp for meg 25. november. Jeg satt og så en episode av The Good Doctor, om den autistiske legen. Jeg er ikke like hardt rammet, jeg med Asperger, og mangler også flere av de positive egenskapene hans, geni-genet kjent som savant-syndromet, men en ting har vi helt felles:

Jeg liker ikke spørsmål! Jeg kan si det samme som jeg skulle svart, men det må komme fra meg i mitt tempo. Det nytter ikke å jage meg som om du var en frilanse-journalist (eller bare et snakkesalig, nysgjerrig medmenneske, jeg skjønner det/deg ikke). Da avslutter jeg kanskje hele samtalen med: «Jeg vil ikke snakke» eller «Det skal du ikke spørre om» eller bare en taushet som etterfølges av ditt spørrende «Helene?»

Endelig forstod jeg hva i smalltalken jeg ikke mestrer. Det er dette uforutsigbare med at andre mennesker stiller meg spørsmål de forventer svar på. Det er helt utrolig hvor  dårlig jeg kan føle meg i sånne settinger, og setningene mine strekker ikke til. Jeg strekker ikke til, eller opp. Jeg blir for kort. Svarene mine blir begrenset og samtalen avsluttet. Det som kunne blitt til den gode samtalen! Hvis bare jeg hadde spurt først.

I stedet fløy jeg min vei, i ett med veggene i korridoren, og landet stille ved macen. Det er frihet og kjærlighet alt handler om, og om å bli forstått – så ikke fengsle meg inn med spørsmål jeg ikke makter å svare på. Jeg vil jo gjerne prate med deg, det er ikke det. Det er kjærlighet til deg inni meg, som vil ut også, det er bare at jeg er litt vanskelig og ufleksibel i tanker og adferd når jeg får spørsmål. Jeg skjønte det nå.