tilleggsvansker

Å våkne av narkose – sprellevilt

På tirsdag var jeg i narkose for tannbehandling. Tidligere har jeg vært mange ganger i narkose, etter alvorlig selvskade. Narkose er på en måte den lille døden, samtidig som den er livsbærende. Det er jo bare en pause, som jeg våknet opp i fra, litt forvirret, litt redusert. Hvor er jeg, hvor skal jeg hen.

Denne gangen var forløpet udramatisk. Det var en nøye planlagt tannbehandling. Derfor tar jeg motet til meg og deler opplevelsen. Jeg stilte med ekstra klesskift, i tilfelle kroppen skulle miste kontroll på kroppsvæsker. Det gjorde den ikke, men alltid greit å være føre var. Tenk så pinlig om jeg ble våt i buksa midt på universitetssykehuset. Forutsigbarhet og trygghet i vesken i hendene var en smal sak å ha i bagasjen. Jeg ventet noe mer usikker halvannen time før jeg fikk komme inn til en blå tannlegestol og fikk ført inn en veneflon med bamseplaster på, som sykepleieren beklaget. De hadde bare de til barn igjen. Jeg kjente meg egentlig som det lille usikre barnet, så to bamser på hånda gjorde ingenting.

De talte baklengs fra ti mens virkeligheten forsvant over hodet på meg. Jeg pustet gjennom en maske med oksygen før verden ble borte. Den trange, klumpete masken er det siste lille minnet av tannlegerommet. Jeg lurte på om det ville bli det siste bildet ever, mens jeg lå i stolen og så stadig mer uklart. Men det var det ikke. Jeg våknet igjen. Hvor er jeg, hvor skal jeg hen. Jeg kunne sprelle ellevilt med bena, hvis jeg ville.

Å våkne, er å møte forpliktelsene man har, selv om jeg egentlig trodde de var små. Jeg ble med ett klar over at også jeg har en agenda å fylle. Dagen derpå var det vanskelig å følge den – både å få sove, snakke med de rundt meg og i det hele tatt leve ble innviklet og overveldende og noe jeg ikke klarte å leve opp til. Til å med å fotografere kjentes «feil» og dere vet jo hvor mye jeg setter pris på å ta bilder? Hvem er dette mennesket på innsiden av kroppen min nå? Hvor er jeg, hvor skal jeg hen. Jeg levde i et uvisse og jeg klarte ikke å huske hvordan det var akkurat i det jeg våknet. Hvem var der, og var jeg i en seng?

Denne dagen derpå var dødsønsket høyt, selv om jeg setter umåtelig pris på at jeg lever og har en fikset tanngard!  «Hvor er jeg, hvor skal jeg hen» raste gjennom hodet mitt i ambivalensen og jeg visste med ett at rusmisbruker er ikke en vei jeg noen gang har lyst til å gå – mye på grunn av følelsene som kommer etter at kroppen har vært utsatt for en kjemisk reaksjon, ikke bare det at jeg tenker på lidelsene rusmisbrukerne lever med.

En del med Asperger havner i nettopp det uføret, rusmisbruk, og jeg er takknemlig for at jeg i alle fall slipper den uforutsigbarheten, forvirringen, maktesløsheten av å være hengitt til rus og kjemi. Langt flere av oss, har vært i narkose. Vi kan nemlig synes en del medisinske undersøkelser kan være overveldende uten å bli lagt i narkose og velger det for å unngå ubehag og eventuelle utageringer hvis vi har en historie med det.

Nå, disse dagene etterpå, kjenner jeg på en overveldelse av selve livet. Hvor er jeg, hvor skal jeg hen vet jeg knapt nokJeg svelger kameler og prøver å leve i nuet, ikke tenke for langt frem, ikke la livet være større enn det er, for akkurat nå, har jeg nok med å overleve. Respekterer du langsomheten min? Hvor er jeg, hvor skal jeg hen. 

stemning2BLOGG

Reklamer

6 kommentarer om “Å våkne av narkose – sprellevilt

  1. Jeg fikk narkose da jeg skulle operere bort gallesteiner (10 stk). Det jeg husker var at jeg lå som en sjøstjerne på bordet og døste bort med å si «ah, frisk luft på Sukkertoppen (hvor jeg har gått en del på fjellet).

    Det føles rart å bare «sovne» og la andre «ta over». Og så aner man ingenting før man våkner igjen.

    Jeg visste nok heller ikke hvor jeg var eller hvor jeg skulle da, fryktelig omtåka og husker ikke så mye av det.

    Veien blir til mens man går, tenker jeg. Og så følte jeg at selv om «egenkontrollen» var borte, så ble jeg godt i varetatt og passa på. DET føles godt siden jeg stort sett passer på andre.

    Det er ikke alltid jeg vet hvor jeg skal til vanlig heller. Det er noen steg inn i det ukjente som skal tas framover.

    Lørdagsklem ❤️

    Likt av 1 person

  2. Jeg har også vært i narkose. Teppet gikk plutselig ned for meg, gitt. Og da jeg våknet, så gjorde det vondt der veneflonen satt. Jeg syntes jeg ble liggende der i evigheter uten at det kom noen. Og da det endelig kom spankulerende inn en sykepleier der jeg var, så kjeftet jeg på henne, og lurte på om ikke operasjonen snart skulle begynne. Men den var forlengst over, den……. 🙂 …..

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s