tilleggsvansker

Livet til en tynn stilk #3

Vi smilte og lo, jeg og eks-psykiateren min. Hun satt i bilen og bestilte en BigMac på Drive-in til sønnen mens vi snakket på telefonen. For en anorektiker, kunne jo det bli sterk kost så hun skyndte seg humoristisk å si at det var eksponeringsterapi. Jeg ble veldig blid!

Hvorfor jeg var glad? Fordi noe i samfunnet fortsatt var som før. Mc Donalds eksisterer og folk har enda ikke blitt så hjernevasket at de nekter barna sine alt som kan kalles usunt. De lever enda med begge hender, som jeg liker å si det, når de spiser uten kniv og gaffel.

Jeg griper sjansen til å få et innblikk i en normal persons liv, tykk eller tynn. Eller kanskje ingen av delene. Helt passe, og passer inn i a4-samfunnet og trenger ikke eksponeres for hverken det ene eller andre. Det høres ut som en drøm.

Jeg eksponeres daglig for angstsituasjoner knyttet til både Asperger og Anoreksia. Jeg må face vanskelige sosiale konversasjoner, delta i small talk, balansere på tynn is og kanskje tråkke gjennom. Jeg må sitte ned og tygge kalorier og veies hver uke. Det er stress det. (Håper du finner det humoristiske mellom linjene).

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s