Udiagnostisert på gamlehjem

De kommer som en bølge, slår inn over land og havner i institusjoner som sykehjem. De har levd et langt liv, har mestret eller feilet, kanskje holdt hodet over vann og svømt seg gjennom tilværelsen med sine særinteresser og sine nærmeste, til de en dag sitter langt oppå land. Som fisken på land, passer de ikke inn.

De har kanskje bestandig visst det, at de ikke fungerer så godt når ting forandrer seg fort. De har tatt sine forhåndsregler. Men nå er det noen andre som styrer skuta, på sykehjem. Det er hjelpepleiere, pleieassistenter, sykepleiere og andre omsorgspersoner. De skal gi omsorg og pleie, men kan ende opp med å skremme vannet av en pasient som egentlig har Asperger eller annen autismespektertilstand. Og noe av det vanskelige, verken pasienten eller personalet vet at de har spesielle utfordringer i samspillet seg i mellom.

Jeg grøsser og er glad jeg i alle fall kan fortelle at jeg har Asperger når jeg trenger hjelp. Det gjør ikke at vi unngår alle potensielle kriser, men vi har en liten buffer. Det blir en forståelse når jeg avviser eller bjeffer til de ansatte. De forstår at de kanskje var litt brå eller at jeg er veldig engstelig og sårbar i situasjonen, som en naken barnerumpe som må pudres. Den får lett rifter og blir sår av våtservietter med parfyme.

Å ha Asperger når ingen vet det, er som å ha en allergi andre ikke vet årsaken til. Når man kan skjerme seg fra det man reagerer på, kan man leve godt. Men gir man en veldig pelsdyralergiker en klem etter å ha klappet katten hele natten, kan han eller hun få en allergisk reaksjon, kanskje til og med et allergisjokk og trenge medisinsk behandling. Dette er viktig å sette fokus på, og jeg er lettet over å lese i siste nummer av Autisme i dag at temaet er de eldre på spekteret.