Livet til en tynn stilk #5

Jeg river i filler et ukeblad med kontaktannonser. Jeg er ikke redd for å bli ensom. Jeg har noen som sitter med meg når jeg spiser. Og når jeg ikke spiser. Jeg er ikke ensom. Jeg spiser ordene deres. Jeg er stappmett. Jeg er ikke redd for å dø av sult. De snakker fortsatt, som om jeg har bedt om dessert. Så banker det på. Det banker på i tinningen og panna, ja hele ansiktet. Hodet er ørt. Munnen min er en dør. Hei, ja, bare sett deg ned. Prate, spise, snakke nærmest til meg selv. Jeg er den nærmeste.

Det er som om kroppen min har tatt imot besøkende. Det er jeg, jeg som er på besøk. Gjest i en bolig. Kroppen er et hus. Jeg tenker på korthus og raser sammen, faller på kjøkkenbordet og linoleumsgulvet. Jeg er så skjør som et kort men likevel feit som en kortstokk. Skulle blitt i alle fall, hvis noen kunne fått kalle meg friskmeldt. Dessverre, jeg uteblir fra spisesalen. Dere ser langt etter meg. Hvis blikk kunne…

Det er det som er vanskelig med å være en tynn stilk. Alle blikkene, de dømmende kommentarene, den totale avsky og mangel på respekt og den påfølgende skuffelsen. For jeg er jo syk, hun er ikke naturlig. Og når noen har diagnose, er det så ufattelig lett å bare ta alt dem sier, føler og kjenner på kroppen for vrangforestillinger. Men denne kroppen er boligen min, den jeg lever i og med. Det er der jeg leier en plass. Jeg betaler med selvbildet mitt og får speilbildet i retur. Det slår sprekker.

For hvem kan seile for uten vind? Det er så vindstille på psykiatrisk. Men papirtynn lager jeg vinger og tenker at en dag, ja en dag er jeg fri som fuglene, som svanene, de som lever i sølibat og er enker når maken dør. Resten av livet! Jeg står løpet ut, selv om jeg er en slik tynn stilk.

Reklamer

4 kommentarer om “Livet til en tynn stilk #5

  1. Hvorfor omgir du deg med folk som ikke respekterer deg for den du er? Syns bare det virker merkelig, siden jeg selv har aspergerdiagnose og ikke opplever slike problemer. Diagnosen forandrer jo ikke det faktum at man selv velger hvem man vil omgi seg med, og at vi lever i et liberalt samfunn der det er juridiske rettigheter og ikke sosiale normer som angir rett og galt. Eller er dette en tilleggsproblematikk?

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s