Når jeg snakker med andre med diagnose, sier vi ofte «aha!» og «åja, er det sånn det kan være!» Og når den andre sier at den skjønner noe jeg opplever, vet jeg inni meg at det sannsynligvis er sant. Aspergere flest sier ikke at de skjønner uten å mene det.
Det er et sannferdig og ærlig miljø. Noen ganger kan vi til å med være litt for ærlige, være direkte på en måte som blir ubehagelig for den andre.
Vi mener likevel ikke å såre hverandre, og det tror jeg vi har en felles forståelse av, den grunntanken. Og når man har en sånn grunntanke, er det lettere å tilgi hverandre når vi begge får forklart hva vi tenkte, oppfattet og følte. Da er det fint å være sammen igjen, uansett om the er IRL eller på nett.
Takk til Asperger-vennene mine for det dere lærer meg om følelser, samhold og livet. Jeg opplever stor grad av gjenkjennelse og tilhørighet.
Nå vet jeg ikke hvilket spesifikt miljø det er snakk om her, men er det ikke en fare for at det kan oppstå «ekkokamre», der man bare bekrefter hverandres feillæringer og illusjoner, også blant aspergere?
LikerLiker
Det vil jo alltid være en mulighet i et sosialt samspill, men jeg tror likevel det kan være fint å dele erfaringer og tanker
LikerLiker
Problemet oppstår når det positive ved å dele erfaringer og tanker overskygges av all feilinformasjonen og de negative holdningene som følger med. Hvilken nytteverdi står man da igjen med, hvis det man egentlig søker er løsninger på praktiske problemer i hverdagen? Den objektive virkelighet eksisterer uavhengig av erfarende subjekter, med eller uten diagnose, men mye av det jeg har lest og hørt i «miljøet» underkjenner dette og fokuserer isteden på de «neurotypiskes» subjektivt opplevde virkelighet , som uansett er unik for hvert enkelt individ. Som et eksempel på en viktig nyanseforskjell som ofte blir forbigått (også av «neurotypiske») vil jeg anbefale det Gustav Koi har skrevet om humor og komikk, der han påpeker at humor er kulturavhengig, mens komikk er universell: http://www.buktaleren.no/
LikerLikt av 1 person