Kastanjetanker og et hint av sjokolade

Fiktivt. 

Jeg så sola gjennom grenene på treet som vokste seg stort og krokete som ei gammel dame med stokk, eller var det en mann det skulle bli, treet? Det pustet sola inn og spyttet nøtter ut etter å ha stått i full, snøhvit blomst mot det grønne.

Kastanjer, sa mamma og viste meg nøtter som lignet konfekter, slike som er pakket i rød eske med Kong Haakon skrevet på. Jeg hamstret nok til en hel julegaveeske på fem hundre gram, men før det skulle bli jul ville de råtne og konfekten ville gå ut på dato akkurat som annen sjokolade, og magen min ville være like slank for disse kastanjene kunne jeg ikke spise og de ville ikke smelte på tunga mi som spyttet ut ord om at jeg savnet juli med is på stranda og bikini og sand og sjøsprøyt og et digert badehåndkle rundt den fuktige kroppen min.

Jeg ville skrive på utpust mens jeg vasset i løvet med blader opp til anklene og noterte august, september, oktober i den virtuelle dagboka og høst var bare høst der konturene ikke eksisterte lenger, disse kantene som skiller sommer fra høst og meg fra deg var hvisket ut som bokstavene dine på krittavla på et restaurantskilt. Vi var ett nå, mamma og jeg med kastanjene i hendene.

Jeg skriver handleliste over hele netthinnen. Jeg trenger spiselige kastanjer, sånne man kan riste og smake på, ja jeg er helt nødt, det skjønner jeg med mamma nå, nøtter er mer enn cashew, pistasj og peanøtter og en viktig kilde til fett og næringsstoffer og det er fett nok. Fett som i kult og vi tar det kuli og med ro, for det er et slikt øyeblikk vi deler sammen som om det var en evighet, kanskje en treretters middag med noe attåt som konfekt til kaffen, ja jeg noterer ned Kong Haakon også, 500 gram i den varmrøde esken og gjerne et sløyfebånd å klistre på, jeg finner nok alt det rette hos næringskjeden Meny eller Mega eller et annet stort navn som får plass på leppene mine og jeg kysser mamma på panna.