Psykehus av Drea Karlsen

Jeg har lest Psykehus, utgitt på Spartacus nå i høst. Det er en førstehåndsfortelling. Drea forteller levende om hvordan det er å ha en psykisk lidelse, om å puste, om å leve, om å nesten dø, om å være innlagt og om å være i belter, reimer, fastspent. Hun forteller om bedring mens hun legger puslespill, både faktisk og som metafor.

I boka, setter Drea ord på alt som er så vanskelig å forklare. Som at fargene forsvinner og jeget blir borte. Som at hun vil dø selv om hun har en datter. Som at hun vil bort fra alt, hun som egentlig elsker livet. Hun som hadde kunnet hoppe og danse i regnet i takknemlighet til livet. Den jenta, er ikke der i hele historien.

Drea forteller at hun lever i en kamp mellom det gode og det onde, som i en eventyrbok. Jeg synes det er et godt bilde på en tilstand der hun blir presset av en ond stemme som heter Jokeren til å gjøre ting for at datteren, Vilja, ikke skal dø. Han truer henne på livet. Det livet, som allerede er så skjørt.

Drea overlever overdoser og iskaldt «bad» i elva, og jeg kjenner smerten hennes som spisse isbiter mot huden. Hun forteller om andre pasienter, deriblant anoreksijenta. Det kunne vært meg. Og nettopp derfor er det godt når noen setter ord på følelsene og de for andre irrasjonale handlingene. Det kunne vært oss.

(Anmeldereksemplar.)