Rollen som en trygg ramme

Jeg har tenkt litt på rollespill. Jeg vet om flere med Asperger som har rollespill som en stor interesse. Noen er så oppi spillene at man kan kalle det særinteressen deres. De vil så gjerne være autentisk lik figuren de etterligner eller fyller skoene til. Jeg tror at en av grunnene til at mange med autisme liker rollespill, er at det er klare, tydelige regler og hvis man ikke lykkes så var det ikke en selv som mislyktes, men rollen.

Man kan legge rollen bort etter at spillet er ferdig, mens man i hverdagen – som seg selv – ikke kan rømme fra den personen man er. Mange med Asperger har identitetsnomplekser og/eller dårlig selvbilde, kanskje nettopp fordi de har blitt mye misforstått i det sosiale. De trenger virkelig å flykte litt. I fantasiverden, eller nettopp i rollespill/cosplay, er man fri til å trekke seg tilbake når som helst. Det er som om leken har en stoppknapp og en angreknapp og man kan enkelt gjøre et forsvinningsnummer.

Det kan til og med være kult nok å vokse fra en rolle til en annen, mens det overhodet ikke er kult å være den i virkeligheten som baler med depressive følelser eller selvmordstanker. Mens man kan forlate rollen, kan man ikke forlate seg selv i livet uten at det får fatale konsekvenser (man dør jo faktisk. Det er ikke kult å dø.)