Den følsomme desember

Jeg kan bli trist fordi jeg ikke får en nisse til jul fordi jeg hadde ønsket meg akkurat den nissen. Og jeg ble lei meg da jeg var syv år eller noe sånt og farmor skjønte at det var jeg som var nissen den julen. Jul er et sårbart tema for mange. Det er familie, tradisjoner, mat og gaver. Ikke alt dette lever vi mennesker opp til, av den ene eller andre årsaken. Følelser er i sving, men jeg føler likevel at desember er min – altså er kjærkommen der den banker på med julekalender og musikk og håndball-Em, som nesten er en liten juletradisjon, i dag den første desember.

Julen er en sånn tid der jeg kommer nærere de nære. Samtidig blir jeg mer isolert og kan risikere å miste venner og bekjente. Det er venner som sier de «gale tingene» eller bare ikke forstår meg og ikke klarer å ha en relasjon jeg fungerer i – fordi det er andre ting som er viktige for meg enn som er viktig for dem. Følelseslivet mitt har en annen skala, og jeg sprenger den. Flere med alvorlig personlighetsforstyrrelse som man kan ha fått i tillegg til Asperger som en belastningsrtaksjon, sliter med å kontrollere følelsene sine. Savn, sorg og smerte danser djevelsk godt mot mine fantastiske julegleder.

For meg er det små ting som kan velte store lass. Jeg kan bli dramatisk og tro noen vil jeg skal dø, om de ikke viser meg at jeg har verdi gjennom noe så simpelt som en julepakke. Jeg er nemlig ikke så komplisert som man skulle tro. Men de kommer aldri til å skjønne, og jeg savner farmor. Farmor som gav meg pengene jeg kjøpte den rød sparken min for. Farmor som satt i sofaen og sa at nissen ikke fantes, at det bare var meg som hadde kledd meg ut.

Jeg pakker meg inn og blir en presang. (Som en engel med julens budskap.)