Julen er over for i år. Det er nyttårsaften i morgen. I dag vil jeg fortelle litt om min kval for forandringer. De fleste har fått med seg at jeg og mange andre på autismespekteret sliter litt mer enn gjennomsnittsmennesket med forandringer. I dag vil jeg se på hva et nytt år byr på av angst. For det er en angst jeg kjenner i brystet, magen og fingertuppene. Jeg skjelver litt og er redd for alt som kan komme til å skje når året skifter navn til 2019.
Det er ikke det at jeg tror jorden går under eller at internett kollapser. Jeg er redd for de små tingene, som om jeg skriver feil tall eller ikke klarer å innfri forventningene andre mennesker har til meg. De som setter seg store mål og gleder seg til å begynne med blanke ark. Jeg hater blanke ark! Hva skal jeg fylle dem med? En grå elefant? Eller rosa? Jeg har jo hørt om å sette farge på tilværelsen. Men tilværelsen er så stor. Akkurat som en elefant.
Du tror kanskje jeg er redd for elefanter nå. Jeg liker Dumbo, det må jeg si. Men det folk ikke sier, akkurat som når man snakker om elefanten i rommet, det skremmer meg for jeg er ikke alltid så god til å gjette hva folk tenker på. Da lager jeg meg ofte katastrofetanker og elefanten i rommet holder på å eksplodere og snabelen kveler meg samtidig, som angst i brystkassa.
Jeg vet at det ikke er ordentlige elefanter. De ville vært tryggere! De kan jo temmes. Jeg vet ikke hvordan jeg temmer andres forventninger. Men jeg tror det hjelper å være ærlig om at dette er vanskelig for meg. Det er vanskelig at julen tar slutt og går over til et helt nytt år med nytt tall og nytt budsjett og nye forsetter, for mange. Jeg lurer på om jeg kan være noens forsett også, og det er ganske nifst å tenke på. Det at jeg vet at personal vil gjøre en sabla god jobb med å endre meg.
Jeg hører de siste tonene av glade jul mens englene blir ryddet vekk fra vinduskarmen før jeg forbereder meg mentalt på dette nye året. Det som fungerer for meg, er å skrive lister og innlegg om det som utfordrer meg. Det kan kanskje hjelpe andre også, det at jeg våger å sette ord på noe så lite kult som angst for forandring. Også for god forandring!
Jeg kan bli ganske lei meg og overveldet når ting ikke er som jeg er vant til. Da er forresten en grundig kalender og ukeplan noe stødig og godt å ha på telefonen i lomma. Har du kognitive spesialbehov, går det an å søke om et slikt hjelpemiddel fra Nav. Mitt hjelpemiddel heter Handi og minner meg på alle avtaler, de nye jeg må gjennom når jeg går over i en ny fase – året heter 2019. Med dette ønsker jeg deg et så oversiktlig – og godt – år som du kan ha.
aspergerinformator.com 
Jeg får angst hver nyttår selv. Jeg sliter også med forandringer. Små ting som de fleste ser på som trivielle. For meg er ingenting trivielt. Jeg gruer meg til forventninger og får faktisk prestasjonsangst av å vite at visse mennesker har større forventninger til meg enn jeg kan klare å innfri. Men det hjelper å vite at jeg ikke er alene i denne angsten. At det finnes mennesker som har det like vanskelig, om ikke verre, enn meg. Da blir det lettere å være ærlig om angsten min. Kanskje tilogmed være åpen om at jeg ikke kan love at alle forventninger vil innfris. Men at jeg vil gjøre mitt beste uansett. For hvem kan vel gjøre noe annet enn sitt beste.
LikerLikt av 1 person
Vi gjør vårt beste, og det er fint du skriver til meg. Da er jeg mindre alene.
LikerLiker