Fantasi

Da jeg vokste opp, hadde jeg en livlig fantasi. Da jeg ble syk, lot jeg den få fri flyt i regi av ergoterapi, strikk, skriving og foto. Jeg satte bilder på følelser og farge på tilværelsen. Veldig mange på (autisme)spekteret er enten gode kreativt eller teoretisk. Noen er store kunstnere og forfattere, andre filosofer og andre igjen professorer. Det er vanskelig å skrive konkret om noe som svever, men min fantasi synes utenpå ganske ofte.

Fantasien min, fant sin uttrykksform gjennom elektroniske medier (bilderedigering, tekstbehandling og formidling) og i garn som ble til produkter, i stedet for å bare være (fantasi)personer som levde i hodet mitt.

Jeg hadde et slikt menneske i hodet i barndommen og ungdomsårene. Hun het Maiken. Vi ble drevet fra hverandre i tjueårene da hun ble frisk og jeg sykere. Det høres sikkert underlig ut for deg. Men Maiken reddet livet mitt da jeg vokste opp, fordi jeg kunne være henne når jeg kjente meg ensom. Hun hadde nemlig kjæreste.

Jeg har ikke fått meg kjæreste mens jeg har fotografert, skrevet og strikket eller redigert i sterke farger. Men jeg har kjent på noe annet. Nemlig gleden over å flykte i seg selv og skape noe andre kan se, ta og føle på/med. Fantasien er nøkkelen til å forstå andre mennesker også. Det å prøve å forestille seg hvordan det er å være for eksempel mannen som passer på meg i sofaen nå. Fantasi er en overlevelses- og mestringsstrategi.