Fra tall er du kommet

…og til tall skal du bli. Vi kommer til livet med et datostempel og et personnummer raskt festet rundt håndleddet, så lite, så lite. Vi veies i kilo og gram. Å, for en sunn, frisk, fin jente! Jordmor roper. Sykepleieren smiler. Mamma smiler. Hele rommet smiler og teller på knappene til legen mens han veier sine ord.
Til tall skal vi altså bli. Vi fortsetter å telle og veie og måle. Vi feirer hvert år vi blir eldre. Et år pluss ett år er to og så kan vi snakke og vise med fingrene hvor gamle vi er. Så store har vi blitt, vi små maurene av mennesker sett i universets sammenheng. Vi er så mye yngre enn stjernene!

Socrates lurte på om månen egentlig finnes hvis vi ikke ser den. Jeg vet ikke, kanskje den bare ville vært en næringsrik gul ost eller ingenting i det hele tatt. Ser du meg kanskje?

I dag er det jeg som blir 35 og jeg eksisterer – selv om ikke alle ser meg. Akkurat som stjernene for øyne langt unna uten kikkert. Jeg ser pakkene og gratulasjonene og vet de er til meg, gavene. Med mitt navn. «35,» gjentar de. «18. januar,» gjentar de. «Jente,» gjentar legen og sykepleieren.

Jordmor uteblir i dag. «Kvinne,» nikker jeg. «Female,» skriver og krysser jeg av i en spørreundersøkelse. Den er faktisk på norsk, de bare låner F-en som om det gikk en engelsk faen i dem.

Takk for oppmerksomheten, smilene, tankene, oppmerksomheten, løftene og fremtiden vi ser på sammen, som plutselig et år eldre, – med åpne sinn og enda åpnere øyne. (Hurra, hurra, hurra.)