film · Hverdag

Asperger på kinolerretet (Smaken av Toscana)

Jeg var på kino i går. Det er nesten ti år siden sist tror jeg, men jeg hadde en klar misjon: Jeg ville se filmen om en «Asperger» som er et talent på kjøkkenet med sin unike smakssans.

Jeg trosset angsten for at det ble lenge å sitte stille hvis jeg ikke klarte å følge med. Jeg trosset redselen for å virke unormal uten godis på kino. Jeg trosset frykten for å virke unormal som trenger ledsagere.

Målet med å gå på kino, var å absorbere noe som er aktuelt for leserne mine. Filmen er om Arturo (Vinicio Marchioni), en kokk med frynsete frustrasjon som får en fengselsdom. Han får komme ut mot samfunnstjeneste på en skole for personer med Asperger syndrom, som psykologen i filmen forteller er en lettere form for autisme. Studentene er ivrige etter å lære, spesielt Guido (Luigi Fedele), en ung mann som husker – og smaker – hver eneste ingrediens i maten. Reisen begynner.

I begynnelsen så ser Arturo på Guido som en irriterende utfordring, men guttens entusiasme for mat tenner fort gnisten på sin mentor med sine sårbare og sterke karakter. Guido er et krydder, føler jeg, som vekker de myke sidene til Arturo. Han forsinker sin matlagingstur til Milano der han skulle lage mat i en elegant restaurant, for heller å følge Guido til kokkekonkurranse i Toscanas hovedstad.

Oppriktig godt vennskap gjør at de begge føler på sine verdier.Filmen viser at mennesker med Asperger bare trenger litt tilpasning, at de ikke er idioter helt enkelt. Full power blir et mantra, og vi seere får oppleve at Guido utvikler seg til å forstå betydningen av ukonkrete preferanser som «akkurat passe.»

Det ville være en litt annerledes film, en med en morsom vinkling. Perspektivet skulle være på skrå, altså (drama)komedie. Men jeg lo ikke. Filmen satte nemlig i gang for mye tanker og følelser til det. Den fikk meg til å gruble både underveis og etter. Ledsageren mine lærte å forstå litt, sa de. Hva er det mellommenneskelige problemet å forstå. Jeg tror jeg er inne på noe som ligner på aksept.

Minuset ved filmensdramaturgi var at den var litt forutsigbar. Hvordan det skulle gå, lå litt i kortene. Men filmen klarte likevel å overraske noe underveis. Jeg håper du blir nysgjerrig til å undersøke filmen videre, for den gir rom for en dimensjon av forståelse. Det er ikke hvert år det lages en sånn film, med Aspergere på lerretet.

Om filmen nådde opp til forventningene? Jeg hadde ikke himmelhøye tanker om filmen. Jeg var forberedt på stereotyper. Og med den innstillingen, ble det en god opplevelse. Jeg ble til og med positivt overrasket. Jeg syns eksempelet på sosiale utfordringer og kommunikasjon ble godt gjengitt. Jeg kommer til å gå på kino igjen.

Filmplakater i «ventehallen» mens vi ventet på at salen skulle åpnes. 
Reklamer

2 kommentarer om “Asperger på kinolerretet (Smaken av Toscana)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s