Noen nærmer seg meg

…med stormskritt. Rett inn i Messenger. Hei, jeg vil følge deg. Eller noe sånt. Og så sier jeg ja og vandrer sammen med disse nye vennene. Noen blir flyktige vennskap, andre nærmere relasjoner. Noen å skrive med og for. Noen å tilbringe tid med. Noen å dele opp og nedturer med. Noen som jeg kan klappe på skulderen, digital mottagelse

…med hjertet utenpå kroppen. Det er sånn det er å være i sosiale medier. Man har hjertet utenpå kroppen. Særlig som blogger, er hjertet mitt synlig. Og

…et hjerte kan gå i tusen biter. Jeg krummer meg. Gjemmer meg. Unngår å svare på nærgående spørsmål, før jeg våger meg frem i lyset igjen for

…bak skyene er alltid himmelen blå. Jeg må bare våge å være en del av samfunnet vårt. Bevare stemmen. Ikke bukke under. I dag reiser jeg meg snart i et fotografi, etter en togtur til andre fotointeresserte og

…foran meg lyser trafikklysene; varsler om stopp, kjør og gjør deg klar. Lyser gult, som i den første boken min: Knapp nok, et jenteliv med Asperger syndrom! Jeg lever med, videre.