Togreisende

Stasjonene flyr forbi som fugler. Det er direktetoget fra Ski til Oslo S. Jeg sitter og planlegger et blogginnlegg i hodet, som jeg skriver ut på lørdagen, publiserer og deler, om noe så hverdagslig, likevel helt uvanlig for meg, som en togtur.

Det er rart med disse årene som har gått forbi, der jeg ikke har kjørt tog, trikk, you name it. Jeg har kjørt usannsynlig mye drosje til behandling, men det er en annen historie. I dag er historien om en helt vanlig togtur. Fordi det er viktig at også mennesker som sliter på noen områder, også er en del av (det dagligdagse) samfunnet vårt.

Kollektiv transport sparer miljøet. I disse dager er Greta Tunberg nominert til fredsprisen for sitt klimaengasjement. Jeg kan ikke skryte av noen sånne tiltak personlig, men jeg har blitt mer bevisst på plastbruk og gjenvinning. Jeg sorterer. Denne torsdagen, reiser jeg grønt. Ikke for miljøet, men fordi det er nødvendig for å få kommet meg til fotografikurset jeg har våget å melde meg på. Jeg skal ta en plass i fellesskapet, være en fotograf. Være meg.

Den jeg er i drømme, er ikke den du ser. Men det er meg, emosjonelt ung som en tenåring, sett mer død enn en aldrende. Det kan hende du legger merke til meg i togsetet der jeg vrir litt på meg, knuger honørkortet og sitter med to ledsagere. Men det er ikke sikkert. De er jo helt vanlige mennesker som følger meg og hvorfor kunne de ikke bare være vennene mine, kollegaene eller andre bekjente?

Dessuten, psykisk sykdom trenger ikke synes på utsiden om jeg bare kler meg godt. Altså, dekker til knokler og arr. Jeg har på meg den nyeste, fineste cardiganen min. En liten touch sminke. Jeg føler meg fin mens toget flyr. Skulle tro det var flytoget. Eller så er det svevende hus langs etter skinnegangene, med lysstriper som slynger seg mellom nedstengte stasjoner. Verden er ikke lenger det den en gang var. Den har blitt digital og min største angst før togturen var å skulle administrere ruter-appen i stedet for en vennlig billettselger på stasjonen. Tenke seg til! Jeg var på tur. Ano 2019.

Hverdagen er mulig, med litt tilpasning,