Jeg leser om miljøet, og blir engasjert. Jeg hører på Joni Michell, og drømmer meg av sted med utdraget i overskriften. En slags virkelighetsflukt, som jeg ønsker meg. Men det er på tide med en realitetsorientering.
Bare noen år tilbake, da jeg var barn, var skøyter en investering. De kostet en del og var en real julegave. Nå kjøper man skøyter over en lav sko. Danseskøyter, hockeyskøyter. Problemet er bare:
Isen smelter. Det er ikke lenger så mange vann det er trygt å ferdes på.
Tåler du å høre det? Våger du velge forbruk fremfor miljø? Eller kan vi sammen finne fornybare måter å leve på? Jeg heier på samarbeid i alle ledd, fra øverste ledere, politikere og mannen i gata eller vi kvinnene i den.
Det var en digresjon. Vi alle må ta et klimatak. Barna har skjønt det, og vist sist standpunkt i streiker vi kan være enig eller uenig i at er en god mestringsstrategi å si fra på. Jeg velger i stedet å formulere en bekymring i form av en drøm, om å skøyte avsted.
aspergerinformator.com 