asperger syndrom · tilleggsvansker

Knusbar?

Jeg slo meg løs på Mammut-salget. Jeg kjøpte bildebarneboka Odd er ett egg av illustratør, og forfatter, Lisa Aisato. Jeg elsker tegningene hennes. Boka er om Odd som har hode som et egg, forelsker seg og blir et hardkokt egg. Da kan han endelig, endelig begynne å leve, for da kan han ikke knuse mer.

PSX_20190321_170617.jpg
Før Odd ble kokt, var han veldig redd og bekymret. Det begrenset livet hans. Han hadde en rasjonell angst og frykt for å spille ball med de andre, bare det å bøye knærne var skummelt. Han var redd for å få kongler i hodet i skogen. Men så traff en en vidunderlig bie å leke med! Forelskelsen reddet han.

Jeg er litt som Odd. Jeg tar mine forhåndsregler. Odd gjemte seg på do for å slippe å leke med de andre. Jeg gjemmer meg mye i leiligheten min og bak kamera eller en skjerm, for å unngå farene det innebærer å kommunisere med andre mennesker. Det å kunne bli misforstått og feiltolket. Det sosiale er så traumatisk for meg når det blir feil. Som om jeg kunne knuse, så jeg går inn i beredskapsmodus.

Overlegen, sa at følelser blir mye større hos meg enn hos dere andre. At jeg fyker skyhøyt opp fra min «baseline» og bruker også lenger tid på å komme meg ned på den igjen. Når man føler så høyt og vondt, ville ikke du også da prøvd å beskytte deg mot følelsesutbruddene? De som kommer i møte med deg og andre mennesker som ikke forstår meg.

Derfor lever jeg, som Odd gjorde, litt begrenset, men likevel og på tross lidenskapelig og fult innenfor rammene jeg har rundt meg. Kunsten å koke egg, tror jeg jeg må jobbe litt med før jeg er helt i stand til å møte verden hver eneste dag. Jeg forsyner meg enn så lenge av livet i små porsjoner. Takk for at du er tålmodig med meg, som om du venter på eggevannet i en kjøkkenstol. Odd er et hardkokt egg, nesten en gummiball. Endelig, endelig, leve.

Reklamer

3 kommentarer om “Knusbar?

  1. En del av min diagnose (schizoaffektiv lidelse med bipolar) innebærer voldsomme utbrudd av følelser. Jeg FØLER ting veldig sterkt. Jeg har (som min mor sa det en gang) 2 settinger. Enten så er hele verden laget av sukkerspinn og fine ting og ingenting kan noensinne gå galt og jeg er i en lykkerus, eller så er alt så stygt og fælt at livet i sin helhet er på randen av dommedag og jeg kan likegjerne bare slutte å eksistere. Jeg har brukt mange år på å finne en tredje setting. En sånn midt på tre setting hvor ting er sånn akkurat midt i mellom dommedag og sukkerspinn og jeg må tvinge frem et smil men latteren kan likevel finne veien ut mellom leppene med de riktige ordene. Jeg sliter fortsatt litt med «normale» følelses reaksjoner i visse sammenhenger, men jeg tror jeg har lært litt. Jeg er nok ikke helt hardkokt enda….kanskje mer hard hvite og halvflytende plomme….men jeg nærmer meg….tror jeg.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s