tilleggsvansker

Venteværelset

Du har sikkert opplevd dem. De litt små lokalene som rommer mennesker som nyser og halter og sukker og tørker seg under nesa, det er pollensesong. Eller kanskje var du der i vinter, da noen hadde droppet å kjøpe brodder. Jeg opplever også venteværelsene, opptil flere ganger per uke.

Jeg venter på fastlege og psykiater og noen ganger er jeg på legevakten, jeg er ikke stolt, men jeg er i det minste trofast og pålitelig. Legekontoret kjenner meg og jeg kjenner dem, fra hvem som sitter i luka til hvilke leker barna kan fikle med.

Det er derimot vanskeligere når jeg kommer til legevakten, som jeg ikke kjenner like godt. Jeg vet ikke hvem som venter meg når det blir min tur. Selv om det kan være lang ventetid, blir det jo min tur til slutt. Og til slutt sitter jeg der og fikler med svarene mine som om de var defekte legoklosser som ikke kunne bygges med.

Så var jeg på venteværelset igjen. Den litt usikre jenta, kvinnen på 35, med vage svar og svevende følelser. Det ble et nederlag den kvelden, men jeg skal reise meg igjen. Det må jeg bare, tenkte jeg i taxien på vei til sykehuset. Jeg har ikke gitt opp, jeg bare setter meg litt på vent. Håper jeg.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s