Flettene som innramming

Jeg er et bilde på at det er mulig å ha det bra, selv om man kommer litt til kort på noen grunnleggende områder. For eksempel har jeg ikke klart å få prøve meg i arbeidslivet. Eller få meg kjæreste. Stifte familie. Kanskje barn. Ta vare på seg selv. Leve selvstendig. Være den voksne i huset, i stedet for den pleietrengende. Teksten fortsetter under bildet.

Likevel, er jeg altså litt positiv til speilbildet mitt. Flettene rammer inn et ansikt fullt av livsglede, på venstre og høyre side av hodet, en halvsirkel. Du har vel sett meg smile. Du vet vel at jeg kan. Være glad. På tross av alt. Just smile. (Enda en halvsirkel.)

Dette speil- og selvbildet er et bevis på at jeg fortsatt er blant oss, og at jeg har kommet meg gjennom en del kamper for en normal hverdag. I dag, går jeg ut i verden med flettene mine og kameraet og skal på fotokurs. Knips, vi er bilder i bevegelse. Fanger med kort lukkertid. Stopper tiden som løper avsted i et ellers hektisk samfunn. Smiler, igjen. Kanskje lærer jeg noe nytt, uansett får jeg oppleve en flik av Oslo og andre fotografers favoritter, kanskje noe utstyr å spare til.

Dette er min historie. Min hverdag. Mitt liv. Men likevel bare brokker av det. Jeg har så mye mer på hjertet. Heldigvis. Som at samhold er viktig selv om jeg ikke mestrer kommunikasjonen bestandig. Ta del i et interessefelt, som fotograferingen er. Selv om jeg blir redd og sint mange ganger i løpet av en tilnærmet normal hverdag, prøver jeg å delta. I mitt liv. I vårt liv. Som din arbeidsplass eller sosiale konversasjon på Messenger.  Smiler og forteller.