Identitetskrise

Helt fra jeg var barn, har jeg søkt etter hvor jeg kommer fra og hvem jeg er. Det er ikke sånn at selv om man er norsk, føler man seg som en norsk person/nordmann. I butikkene, matbutikken Lisa husker jeg spesielt, gikk jeg rundt og snakket et fantasispråk i håp om at andre skulle forstå at jeg var annerledes som barn. Jeg følte meg fremmed, konkretisert som fremmedkulturell med dette andre språket.

Jeg vet ikke hvem jeg er. Ikke engang på en alder av 35. Ikke rart femåringen var usikker da. Jeg vil beskytte det lille barnet jeg var og aldri, aldri svikte meg selv når jeg prøver å søke meg til et fellesskap. Ikke stenge meg ute, fordi jeg er annerledes, men heller la menneskene rundt meg få lov til å inkludere meg, som en flue tar seg plass. Ei husflue på veggen. Teksten fortsetter under bildet.

Det er et stort skritt for meg å våge å stole på andre mennesker når jeg selv er så usikker på meg selv og hvor jeg kommer fra. Hvor Asperger oppstod. Hvorfor jeg har en diagnose jeg ikke engang hadde hørt om da sykehuset gav meg et spørreskjema og startet utredningen.

Jeg kommer fra mamma og pappa. Jeg har bodd i Akershus hele mitt liv, med unntak av den umenneskelige lange innleggelsen i Oslo. Jeg har omtanke for de rundt meg, er empatisk når jeg evner å ta inn andre mennesker, men kan også oppleves dyssosial. Alt dette er et antiklimaks og jeg kan føle meg splittet, som om jeg var to. Den pliktoppfyllende, trygge og følsomme jenta og den sinte, usikre og impulsstyrte kvinnen. Men uansett hvem og hvordan jeg er, har jeg en drivkraft i form av interessene og ferdighetene mine innenfor formidling. Jeg skriver og fotograferer, fra meg til meg, som meg.