skriving · spesialinteresser

Skepsis

Skjønnlitterært og fiktivt (produkt av skriveinteressen min).

Skepsis

Pensjonisten slenger på sofaen med en krim. Eller er det VG? Det er glidende overganger i sofakroken, alt flyter når det er grålysning og hjemmetjenesten enda ikke har vært innom. De strever i tidsklemma, de også. Kanskje har de familie med barn som skriker og pasienter og brukere som også skriker og noen som napper i skjorteermet og sier, vær så snill, sett deg ned, jeg er så ensom.

Over kaffekoppen møtes munnene og leppene skjelver når han slurper mellom tennene og hjemmesykepleieren forteller om været. Ikke det at været er så redselsfullt, men han liker å ha førstehåndsinformasjonen. Denne pleieren vet veldig lite om skikkelige kuldegrader i Den tidlige etterkrigstiden, uten isolasjon fra Glava, den gule kløe. Hvordan skal hun referere været i dag korrekt, uten lys av alt han vet? Han skulle helst vært ute og kjent været på gikta sjøl, men det er så tungt å reise seg. Denne kolsen har et jerngrep om lungene.

Han blir avhengig av å stole på hjemmetjenesten, eller på forfatteren som ljuger han opp i sofahjørnet med falske forbrytere, inn i ei gåte. Han tenker at Nesbø har makt der han bygger sin egen snømann. Det smelter påskestemning når han blir alene igjen, før mørket kommer, når lyset ikke lenger står på og det bare er mørkt og stjerneklart. Hun gikk og han slumrer til snømannen, isende kaldt drag over skuldrene.

Han setter seg opp, tviler på klokken med mysende øyekast og sjekker tre ganger som i et eventyr. Legger seg ned igjen, tung i pusten. Det er dagsrytme, vekslingen av oppholdssted innenfor husets fire vegger. Han begynner dagen i sofaen, sitter litt på alerten mens hun, eller en mannlig utgave, steller han, fortsetter i sofahjørnet og slutter i sengen, avbrutt av småspiste måltider på kjøkkenet med et glass på benken.

Likevel er ingenting av dette; – en selvfølge. Dette er slik livet går sin gang, frem til han er borte. Jeg skriver inn et pennestrøk i fortellingen og fastslår: mye er fantasi, oppdiktet og kamuflert som leseverdig skjønnlitteratur. Ikke rart man er skeptisk, tvilen komme mistenkte til gode. Vi trenger ikke engang å leve for å finnes, kan bare ljuge på oss viktige roller i en roman. (Snømannen lever.)

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s