Når jeg har besøk, er jeg opptatt av at besøket skal ha det hyggelig. Jeg dekker på bordet og serverer, selv om jeg ikke spiser noe selv.
Det handler om å tilpasse, så langt det går. Det er jo ganske fint å være sammen, og ha noe å bite i, selv om jeg ikke klarer å spise. Det hører likevel til, og jeg kjenner meg som et helt menneske – og litt mer normal – når jeg har noe å by på.
Jeg danderer kjeks på melamin-fat (jeg kan ikke ha porselen, da ville det skjedd uhell og selvskading) og rydder litt. Lager rent bord. Det er fint å ta over kontrollen, og vise at jeg klarer meg bra.
Hjemme hos tante (meg), er alt lov. Man kan spise Kinderegg, is og kjeks med begge hendene og slippe å måtte velge. Nevøen min får alt, fordi jeg er tante og hos meg er det rom og takhøyde for å kose seg, snakke, smile, le eller si det man vil, tenker og kanskje lurer på her i verden. Jeg har ikke alle svar, men kan være med på leken.
Jeg liker å være vertinne, med is og kjeks og kaffe og saft. Kom snart igjen.
aspergerinformator.com 