Jeg står opp. Hjertet banker som en t-bane. Jeg tar av meg pysjen og innvier baderommet, dette rommet der jeg vasker meg selv, klær og hår i. Speiler meg og ser alvorlig ut, før jeg smiler svakt. Det er lys i øynene mine, jeg ser det så tydelig.
Det er dette lyset jeg vil se. Se lyset og glemme mørket. Dette mørket jeg flykter fra. Det som kretser rundt baderomsvekten som ikke står på badet til vanlig, bare hentes frem når jeg skal sjekkes opp hver uke.
Tilbake til lyset. Jeg dekker det til som om jeg var ei rullgardin. Øyelokkene mine er rullgardiner. Men så åpner jeg dem, og ser muligheter. Muligheter som ikke kan låses inne på do.
Det er nemlig dette håpet som lever utenfor, også inni meg. Så, ha det på badet vanskelige følelser og (komplisert, dårlig) selvbilde. Jeg møter denne tirsdagen med optimisme og pågangsmot, hos enda noen vikarer (les vikar hos fastlegen i går) på distriktpsykiatrisk senter (poliklinikk).
