Jeg har tanker som kommer til meg som farger, av og til. Ikke det at alt blir rosa, men likevel blir det på en måte det. Akkurat som alt blir svart/hvitt kan også fargene dominere og bli noe jeg henger meg opp i. Innlegget fortsetter etter bildet.
Jeg er glad i gult, gult som varsler, gult som gleder. Men i dag tenker jeg på fargen rosa. Hva den har betydd for meg. Hvor stolt jeg var da jeg fikk rosa jenterom med rosa lamper og rosa veggmaling, og hvor fint Barbie-huset var, enda jeg kanskje burde ha vokst fra sånt. Man skal jo vokse så fort nå til dags. Mens jeg krymper meg og blir forsvinnende liten, som et barn igjen. Teksten fortsetter under bildet.
Det er dette rare jentelivet (mitt). Det med å kjenne seg annerledes, samtidig som man vil være en del av gjengen. Jentegjengen. Jeg tenker på den rosa idyllen. Lykken over å være riktig. For det er ganske riktig å leke med Barbie og å elske et rosa rom når man er et jentebarn. Ikke det at blått ikke er kult. For det er det. Men likevel, en slags (rosa) link til å det å føle seg som en del av gjengen, ble nok etablert gjennom slike detaljer som rosa lamper og «riktige» jenteleker, naive drømmer og forelskelse i Leonardo DiCaprio (sammen med millioner av andre ungjenter).
aspergerinformator.com 
Jeg hadde vel aldri noen typiske «jenteleker» da jeg var barn. Jeg nektet å ha rosa gardiner og sengetøy fordi jeg liker ikke rosa. Jeg var alltid tomboy og har aldri sett noe poeng i å være rosa og søt bare fordi jeg hadde innovertiss.
Jeg har ikke noe i mot at andre jenter er «jentete», faktisk kunne jeg ikke brydd meg mindre. Men jeg har noe i mot at samfunnet vil at alle med innovertiss skal ha rosa rom og barbier mens de med utovertiss kan ha det rommet DE vil og leke med hva de vil.
LikerLikt av 1 person