Å ødelegge noe rundt seg

Jeg forventer ikke at de skal forstå. Men jeg forventer at de skal lytte. Jeg forventer ikke at de skal godta, men tilgi. Jeg forventer ikke respekt, men jeg respekterer regler og rammer jeg blir presentert overfor. Og når det ikke spesifikt står noe om dette jeg nå har ødelagt, forstår jeg ikke erstatningskravet.

Kravet gjør meg syk. Veldig syk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reise meg opp igjen. Ta tilbake selvtilliten, komme styrket ut av situasjonen. Nei, jeg bare faller. Som enda en sommerfugl, men som om jeg var vingeløs. Eller at vingene ble kraftløse.

I morgen, på distriktpsykiatrisk senter, får jeg presentert dette kravet i detalj. Jeg kommer til å presentere dokumentene som angår meg og bosituasjonen. Det er ikke sikkert det holder. Det er ikke sikkert jeg holder. Fasaden. Kanskje bryter jeg sammen. Kanskje er jeg bare en kald fisk. Det er forresten ikke lov å fiske torsk i Oslo-fjorden. Slike detaljer får jeg med meg fra nyhetssendingene.

Det var så fint, så frodig. Jeg ødela det. For noen andre. Men jeg jobber med å forstå og tilgi meg selv. Det hadde vært godt om noen var med meg på det laget, for jeg er så fryktelig skjør og sårbar. Jeg forventer ikke at de skal forstå, men…