Jeg ser på Bloggerne på TV2 livsstil. I en episode, blir det tematisert at blogger Anniken romantiserer angst på Instagram. Det er mye man kan si om angst, og mye man holder inni seg. Det tror jeg Anniken gjør også, og at det er det som gjør at publikum ser det vakre i det og ikke det vonde.
Hvordan det er å ha angst? Det er å være redd, uten en grunn du kanskje syns er holdbar. Symptomer på angst er mange. Jeg begynner med tristhet og irritabilitet. Det er to andre følelser, men de henger likevel sammen. Dette skrev jeg om i boka mi Dømt til å (over)leve. Og videre:
Når jeg blir redd, blir jeg trist. Jeg blir misforstått, for det er få som skjønner at jeg «bare» er redd. Derfor er det heller ingen som roer meg ned og gir meg tryggheten jeg trenger. Det er ingen som stryker meg over håret. Jeg blir suicidal i tristheten min.
Ville ikke du også ønsket deg å dø, om du aldri følte du kom noen vei, annet enn lengre ned i det ditt? Jeg får mer angst, for jeg må jo overleve. La meg skissere:
Se for deg et stort shoppingsenter med mange butikker i. Alle ligger der og frister, men du får bare lov til å gå i den som har feil klesstørrelser. Dy må velge den du ikke passer inn i, mens resten ligger rundt og lokker. Sånn er det å bli begrenset av sin egen angst. Det fører til en tristhet over å ikke høre til. Tenk det videre at dette ikke er et shoppingsenter, men livet med Asperger syndrom. Butikkene er der, men det virker for meg som om samfunnet, og ikke jeg, har laget begrensningene, da de ikke har rett størrelse jeg får lov å gå i. Angsten og sinnet tar bolig i meg, der jeg strekker meg litt lenger enn jeg har kapasitet til, mot øverste hylle. For:
Jeg prøver å leve nå. Med mine begrensninger, engstelser, sinne og håp. Angsten kretser mye rundt eksistens, det å være til. Det som andre tar som en selvfølge, det at man faktisk er et menneske. Dette er jeg redd for å være. Men jeg møter meg likevel i speilet og i dialog med behandlere, pårørende, bekjente, nettvenner og lesere. Strekker meg.
aspergerinformator.com 