Det er mange som er single med diagnose. Hjerter som bare flyter rundt, kanskje omkranset av en skygge. Det kan ha noe med problemene med kommunikasjon å gjøre, vansker med følelsesregulering eller behovet for å være alene. Det betyr ikke at folk med Asperger ikke kan elske. De kan til og med elske ekstra høyt, opphøye andre mennesker og bli oppslukt og nesten besatte.
Derfor er (kjærlighets)livet så sårbart for meg. Fordi jeg både trenger forutsigbarheten og tryggheten det er å ikke måtte tilpasse seg andre menneskers følelser og behov, samt at jeg ønsker meg en kjæreste å dele livet mitt med. Det er en kunst å kombinere disse to smertefritt.
Resultatet har for meg vært ensomt og smertefullt. Jeg blir sjenert, tilbaketrukket, samtidig besatt og opptatt av å bli en noen kan elske. Det er en fin balansegang, som hittil ikke har ledet meg noe sted i kjærlighetslivet. Jeg er singel, og har alltid vært singel. Og jeg er 35. Når skal jeg lære kunsten, på en måte som fungerer for meg og en «han»?
Mr. Right finnes nok, hvis jeg er mottakelig for kjærligheten, og lærer meg å male med følelsene slik at vi blir et portrett. Jeg må bare øve, sånn som kunstnere gjør.
