Jeg har lest Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson (Kagge forlag 2019, anmeldereksemplar). Det er historien til Mímir sin mor, Marit Wilhelmsen, som er en av de over 300 000 som hever uføretrygd i Norge, og om å være sønnen hennes.
Familien gjennomgår en reise i klasse, nedover. Fra å jobbe som lærer og være i middelklassen, kommer Wilhemsen på bunnen. Boka bruker rå ord som trygdebeist, en udetonert bombe under velferdsstaten, en trussel mot alt vi har kjært. Men Mímir klarer å skildre mennesket det dreier seg om. Få frem følelsene, verdiene og alt hun kjemper for mens hun som alvorlig kreftsyk ikke klare å arbeide. Lillehjernen har blitt skadet i operasjon og hun husker ikke lenger likegodt heller, på toppen av det hele.
Mens Marit Wilhelmsen kjemper for å overleve, ser vi i politikken hvordan det kuttes i godene til de trygdede. Mímir skriver med en råskap og ydmykhet samtidig og er ærlig om det som gjør vondt, og som sårer. Både å være på stund up der noen kødder med «naverne» og de som går på trygd til å være sliten og lei av telefonsamtalene med mamma toucher han. Det er sårt og sterkt, varmt og fremstår ærlig for meg som leser. Jeg blir kjent med både Mímir og Marit, og de som står rundt dem.
Denne boka anbefaler jeg til alle som har en snever holdning til de som trenger penger fra staten for å leve. Og til sånne som meg som er trygdet, var det godt med en slags oppreisning, selv om det helt klart hadde vært bedre for samfunnet om jeg hadde klart å ha en jobb. Det vet Mímir også. Terningkast 5.
aspergerinformator.com 