Advent er ventetid. Jeg venter på julen med alle lysene. Med pakkene under treet. Med familien rundt bordet. Men jeg er ikke sånn kjempegod på å vente, innvendig. Utad kan jeg virke ekstremt tålmodig, men på innsiden kribler det og jeg stresser i forhold til alt jeg ikke har oversikt over. Og slik uoversiktlig kan jo fremtiden være.
Derfor er jeg veldig her og nå. Jeg lager meg små mål, som å klare å fungere i boligen frem til julekonserten fredag. Deretter kommer neste mål, å klare meg bra nok til å feire litt av julen sammen med familien. Riktignok tilpasset og med personal, men likevel noe mye bedre enn å være på sykehus.
Jeg teller dagene frem til jul. Jeg teller skrittene jeg går inni leiligheten. Jeg teller antall ganger jeg takker Gud. Jeg teller i det hele tatt mye. Kanskje får jeg telle med, for noen i år? Ha en betydning når det vi venter på inntreffer, som julaften med familie. Jeg er et familiemedlem.
