Så var det tirsdag, og enda en av mine ukentlige avtaler. Denne gangen på DPS (psykologen min der). Mye står på spill for meg for tiden, og jeg er spent foran hver time. Ganske nervøs for å være ærlig. Jeg ligger våken om nettene og tenker. Men de er jo der for å hjelpe, egentlig. Det er bare ikke så lett å hjelpe meg da sykdommene har noen egne agendaer. Men jeg prøver virkelig å samarbeide, og jeg håper vi får det til. Sammen er vi dynamitt, eller kanskje mer et lite stjerneskudd enn en smellende rakett.
(Jeg fargefyller en dag til.)
