bokanmeldse · tilleggsvansker

Det er alltid håp

Jeg har gått i bokhylla og lest en bok jeg leste for omtrent tolv år siden, pluss minus. Det er I morgen var jeg alltid en løve av Arnhild Lauveng (Cappelen Damm 2005).

Jeg merket noe ved meg selv da jeg leste boken omigjen. Første gang ble jeg nok litt sjokkert av å lese om belter og tvang, mens jeg nå har vært gjennom så mange år med slik behandling selv også, at jeg kjenner meg igjen. Og likevel klarer jeg med boken i hånden å føle håp. Det kan bli veldig mye bedre. Det har også jeg erfart.

Boken er ikke bare om å være syk av schizofreni eller å være frisk psykolog, men den er om det også – for det har Arnhild opplevd begge deler av. Hun skriver boken etter at hun er frisk og har blitt utdannet som psykolog og er i jobb. Det er også en bok om å være menneske, ha håp og ha drømmer. Som av og til knuses og feies under, fordi ingen har tro på deg. Aldri skal noen igjen få bestemme at det ikke er noen vits å håpe selv om man har kroniske symptomer. Takk, Arnhild.

Boka bør leses av medmennesker, som vil forstå personer som lever annerledes og har en annen virkelighet enn seg selv. Som kanskje har gått seg vill. Pårørende, behandlere, venner. Boka er også god for oss med en sykdomshistorie. Alle historiene er unike, men når jeg leser dette føler jeg på en tilhørighet. Husket jeg å skrive takk?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s