Tid

Fastlegen min, misunner meg tiden jeg har til å lese bøker, men han forstår at det kan være vondt med all denne tiden. Og det kan jeg fortelle litt om. Det at jeg sover på formiddagen etter frokost for å unngå smerte. At jeg unngår å være våken fordi det blir rett og slett for vanskelig hvis døgnet skal ha alle disse timene. Innlegget fortsetter under bildet.

Men så er det den fine tiden. Den som gjør at jeg holder ut. Og kjemper med min kraft. Videre og videre. Hver eneste dag. Som når det er jeg og kameraet, som stopper opp og skaper på samme tid. Da har jeg det fint. Og gjør noe friskt og meningsfullt. Da er jeg glad for denne tiden, og ville ikke byttet den bort med fastlegens travle dag med tidsklemme. Innlegget fortsetter under bildet.

Men selvfølgelig ville jeg vært en sånn fantastisk fastlege som han, om jeg kunnet velge. Men jeg kan ikke velge, og da er fotokunsten min klippe. Og det er ikke så dumt å sitte med en bok heller. Det skal jeg innrømme. Jeg har mange gode leseopplevelsen fra de siste årene. Nå vil jeg sette meg ned og redigere noen fotografier. Og kanskje vise de frem til noen som er nysgjerrige. Det er noe med samspillet mellom mennesker som kunsten kan være et bindeledd i.