Det er noe vakkert med mennesker og dyr. Som en svane som gjemmer seg, hviler i fjærene. Og å få lov å oppleve det med kameraet i hendene, gjør godt. Det er godt å leve med en interesse, stoppe tiden og fange øyeblikket.
Når jeg legger meg om kvelden, tenker jeg alltid på hva jeg kan fotografere neste dag. Hvilke farger jeg skal bruke på dråpene. Hvilken blenderåpning jeg velger. Hva jeg skal glede meg over, dele og skrive om (skriving og foto er «spesialinteressene» jeg er opptatt av). Det er mye vakrere enn en sliten kropp inni en dyne.
Men også det kan være fint. Jeg kan være fin. Selv om jeg er undervektig og «feil», så er jeg fin. Jeg er jo det. I alle fall fin nok til at noen er glad i meg. Ikke som kjæreste, det ville kanskje vært for mye å forvente, men som medmenneske eller familiemedlem. Du er så fin, jenta mi. Det kan mamma si til meg, og jeg vet at mammaen min er ingen løgner.
Selv om det selvsagt er slik at familie ofte er glad i sine egne, ser jeg dette spesielle og vakre båndet mellom menneskene i en familie og i nære vennskap som skjønnhet. Pur skjønnhet. Også når man har det vondt, kan man søke sammen. I alle fall kan jeg skrive hjem til mine når noe blir vanskelig. Selv om jeg ønsker å skåne dem, også.
