Det er søndag og jeg sover lenge. Men jeg sover lenge nesten hver dag, fordi jeg er så redd for dagene. At de skal bli for lange. At jeg ikke skal håndtere dem. I lengden. Så jeg sover bort mange timer. Og så, når jeg står opp, leter jeg etter trygge rutiner. Jeg spiser til faste tider fordi det er umulig for meg å spise når jeg måtte ha lyst. Da hadde det ikke blitt noe mat. Jeg spiser fordi jeg må, ikke fordi jeg er sulten.
Dette ble litt negativt. Det var egentlig ikke meningen. For jeg er jo heldig som kan sove en stund, og få lov til å leve et slikt rolig og avgrenset liv. Og det er ikke bare jeg som sover de første timene på formiddagen, det er mange med forskjellige utfordringer som snur døgnet litt. Også mange med Asperger. Sistnevnte nyter ofte stillheten på kveld og natt og er heller litt våken da.
Nå fortsetter dagens rytme, med kort tur i nærmiljøet før foto og besøk. Jeg klamrer meg til holdepunktene, frem til jeg kan legge meg i sengen min igjen.
aspergerinformator.com 