Jeg holder fast i «Ikke slipp» med hånden, helt til jeg legger boken fra meg og skriver dette innlegget. Og nesten ikke da heller, for øynene henger seg fast mellom permene, mellom linjene.
Dette er Trygve Skaug sin nyeste (og sjette) diktsamling, denne utgitt på Cappelen Damm (lesereksemplar) med stive, fine blå permer og «håndskrift» på coveret. Permene rammer inn dikt om livet, kjærligheten og de og det man bryr seg om.
Jeg leste fra perm til perm i et strekk. Ike fordi jeg hadde det travelt, men fordi jeg ikke klarte å gi slipp på noen som håper at en ikke slipper. Jeg gir ikke opp, og jeg vil ikke svikte noen. På min vei. Trygve skriver, «ikke slipp med meg i hendene». Så det gjør jeg ikke. Jeg tror jeg elsker poesi når den er så ærlig og blottstilt, ikke vekslet inn i store metaforer – selv om det også kan være magisk å lese.
Trygve skriver at han burde hatt en skikkelig metafor, men driter i det og sier han elsker deg. Og diktet som er på baksiden, velger jeg å avslutte denne omtalen min med til alle som trenger et håp (kanskje jeg selv) mens jeg samtidig triller frem terningkast seks. En bok som anbefales, til deg selv eller en annen du er glad i og kanskje vil gi nettopp håp, omtanke, omsorg og/eller kjærlighet.
«husk
at du
er langt
nede nå
og at jeg
har veldig lange armer»
aspergerinformator.com 