Torsdag og en ny dag. Men den begynte tidligere enn en vanlig torsdag for meg. Jeg skulle på sykehuset og få infusjon mot den alvorlige benskjørheten min, som er et resultat av anoreksien.
Jeg stod opp halvt i svime og kledde på meg og dro avsted med pasientreiser (drosje) og to personal. Det som ventet meg, var intravenøs medisin. Jeg har fått den en gang før. Det skal være omtrent en gang i året tre ganger, før man gjør ny bentetthetsmåling. Sykepleieren kjente meg igjen fra sist, jeg er kjendis på sykehuset. Teksten fortsetter under bildet.
Jeg føler meg som veldig pasient og sykere enn jeg ellers føles meg og tenker på meg som når jeg får denne medisinen. Det er jo noe jeg fornekter i hverdagen. Det at kroppen min sliter litt med å leve slik sykdommen og jeg behandler den. Det er ikke jeg som er anorektisk liksom. Jeg spiser jo! Men likevel, er det slik. At jeg og hodet mitt og kroppen min er i en særskilt tilstand som trenger behandling.
Etter infusjonen, dro jeg hjem og var veldig glad jeg ikke skal være på sykehuset, men i stedet skal på fotoklubb-møte i kveld. Det gir livet mer mening enn å bare være pasienten. Ok, så er jeg pasienten, men jeg er noe annet også. Jeg er Helene. (Se meg, sånn jeg ser meg og ikke som sykdom og tragedie. Vi kan kanskje møtes her, på halvveien).
aspergerinformator.com 
Hei. Jeg bare lurte på hvordan det går med deg også hvor du befinner deg for tiden? Er du innlagt? Bor du i bemannet bolig, bor du for deg selv osv osv?
LikerLiker
Jeg befinner meg i kommunal bolig med bemanning. Det går opp og ned med meg, og jeg blogger litt om det som opptar meg og ting jeg håper kan være til nytte for andre også. Takk for at du leser.
LikerLiker