Hverdag

Å håpe på livet

Det er helg. Det er lørdag. Det er fotografering. Det er håp. På tapetet. Men likevel, er det alt dette jeg ikke får til. Som jeg bare må håpe på at går seg til. Etterhvert. Det sosiale spillet alle er så opptatt med. I sosiale medier og in real Life.

Jeg deler sjelden statuser på FaceBook, jeg deler bare blogginnleggene og noen minner stort sett. Funn jeg har hatt for noen år siden. Men det betyr ikke at jeg ikke er her. At jeg ikke tenker og føler. Jeg bare håper at noen kommer og finner meg her jeg gjemmer meg. Fordi alle trenger en venn.

Livet kan være fint alene også, det er ikke det. Og kanskje trenger jeg å ikke ha så mange store relasjoner. Men jeg trenger å være verdsatt som menneske. Være god nok som jeg er. At det er greit at jeg kommer hit og ikke lenger. At ingen krever noe helt annet, men at jeg får leve livet mitt slik jeg mestrer det. Haltende. Med «krykker», kan jeg gå/nå langt.

Det er helg, gjentar jeg. Denne helgen feirer noen i familien min en jubilant. Jeg kan ikke delta. Det er for mye. For vanskelig. For uforutsigbart. Men jeg håper de skjønner at jeg er her. At jeg føler. At jeg håper på en fremtid med oss alle. At jeg ikke er en einstøing. At jeg bare trenger litt veiledning. For å ikke gå meg vill. Gratulerer med dagen snart, tante.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s