tilleggsvansker

Forbudte følelser

Jeg ønsker meg så veldig full organsvikt. Jeg vet at det ikke er innafor, og at helsepersonellet ikke vil tillate meg å forfalle slik så lenge jeg er underlagt tvang. Det er likevel et oppriktig ønske fra meg. At alt bare skal falle fra hverandre og bli akutt så jeg kan slappe av. Altså, være overlatt til skjebnen.

Det hadde vært så fint å kunne si at jeg ikke kan, fordi jeg ikke har nyrer. Eller noe slikt. At det ikke bare er det psykiske som stopper meg, men noe folk vil forstå er en grunn til å ikke fungere. Men når det er sagt, jeg er ikke suicidal akkurat nå. Jeg har noen og noe jeg lever litt til for.

Mens jeg strever, streifer tankene innom tro og religion. Hvordan man velger å leve, om man overlater til religion å bestemme hva som skal skje med en. Om man går i kirken eller lar det være. Jeg lar det være, jeg bare fotograferer bygningen i bybildet mens jeg ber en stille bønn. Livet går videre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s