…med hodet først. Det handler om å leve på kanten, av seg selv og av stupet. Det selvskadende, det suicidale, det redde, det nervøse, det repeterende. Det er vanskelig nå, og jeg holder på å falle sammen i den urolige tiden.
Jeg prøver å holde fast i de rutinene som ikke faller i fisk, men jeg ender opp med å kjenne meg som en fisk på land. Fisker på land, de dør. Før jeg dør, er det best å kaste seg på sjøen. Men jeg får se, om det kan unngås – selv uten en svømmetur på dypt vann.
