Jeg har hatt noen uker med videosamtale med psykiateren min. Nå er hun ute av karantene og på plass på DPS. Jeg var også på plass, i dag. Andre har kanskje påskeferie, men jeg går til behandling som på en måte er min jobb. Det å følge behandling for å kunne bo i bolig og ikke på sykehuset. Å ha tileggsvansker som krever behandling, er ganske vanlig for personer med Asperger syndrom. Det handler nok om at livet kan være litt vanskelig når man er litt annerledes enn flertallet.
Siden jeg er hos psykiateren på tirsdager, krasjer det ikke med rød dager i påsken. Det er mange rød dager i vente, og rutiner som mange opplever som grunnmur i tilværelsen bortfaller. Men i disse koronatider, har det vært slik også før påsken. La oss hvile i gult litt, lyse opp for hverandre, stå sammen selv om det blir på avstand og ta vare på oss selv. Selv om man ikke føler seg så viktig, har alle en plass å fylle. Med eller uten psykiater som følger opp.
aspergerinformator.com 
Interessant problemstilling du tar opp her, dette med at å gå i behandling er som en jobb. Fortsatt er det litt for mange folk, både pasienter og andre, som tror at behandlerne skal løse alle problemer for oss. Og det er jo delvis riktig, men det betyr ikke at man som pasient er fritatt fra å gjøre en innsats selv, f.eks. med å fremskaffe den informasjonen som behandlerene trenger for å kunne gjøre sin del. Men viktigst her er hva som egentlig ligger i begrepene jobb, arbeid, verdiskapning og sysselsetting. Det virker som mange (med eller uten diagnose) har en irrasjonell vegring for å snakke om at disse begrepene ikke nødvendigvis henger sammen, selv om de KAN gjøre det. For da pirker man borti de «hellige» narrativene som streitingene og streberne har basert hele sin livsløgn på.
LikerLikt av 1 person