Å få noe til å gro

I dag har jeg møtt opp med sår som må gro, hos fastlegen. Det ble sydd, og stingene skal sitte fjorten dager. Det er ikke som med plantene, som gror når jeg vanner med den rosa kannen min.

Hverdagen er ikke rosenrød. Den er brutal og hard. Men også kontrastfylt. Den er nemlig av og til vakker! Som når jeg sitter der med kameraet mitt i hendene og blar gjennom bildene og føler at det er noe bra. I meg. Med meg. Rundt meg. Jeg er ikke alene i den brutale og harde dagen. Jeg sitter med en rekke hjelpere som vil jeg skal klare å leve.

De hjelper, så sårene skal få gro. Lytter når noe gjør vondt, både legen og psykiateren hadde meg som pasient i dag. Legger til rette og er imøtekommende med mine problemer. Vi prøver å forebygge slik at trykket ikke blir for stort, at sårene ikke skal åpnes igjen. At jeg ikke skal bli trigget til ytterligere selvskade.

Det er nok for i dag. Jeg må få det til. Noen tror på meg, og inni meg tror jeg litt på meg selv også. At jeg skal takle det vonde jeg møter mens jeg lever videre, for jeg har virkelig vært ute en vinternatt før. Det blir vår.