Jeg så på Vårt lille land på søndag. Om da pandemien traff Norge. Og jeg tenker – vi er sammen. I vårt lille land. Om de store hendelsene. Jeg føler på dugnadsånden og fellesskapet. At vi står samme. Som da det var rosetog etter 22. juli. Forskjellen er at nå kan vi ikke være fysisk sammen og rosene blir digitale emojier.
Jeg føler meg mye alene. Og med pandemi og virus ble jeg mer alene. Likevel ble jeg også mer sammen. Fordi jeg fikk det til felles med andre at vi måtte skjerme oss og beskytte hverandre mot sosialt samvær i flokk. Jeg var ikke den eneste som ikke hadde noe å gå til hver dag. Andre måtte flytte jobben hjem og ha slike «arbeidsdager» som meg. Jeg er ikke i jobb, men jobber mye med blogg, skriving og foto fra mitt «hjemmekontor». Det vokste frem et fellesskapet.
Nå fortsetter vi å vaske hendene, unngå klemmer og å holde avstand. Kampen mot Covid-19 er ikke over. Livet er heller ikke over, det er bare satt på vent mens vi jobber for å begrense smitten.
aspergerinformator.com 