På gjerdet (se seg rundt)

Så er den her. Våren. Nesten-sommeren. Solbrille-sesongen. Det grønne, friske. Jeg kan ikke bli sittende på gjerdet. Jeg må opp, ut, frem. Jeg trekker pusten dypt, og ser meg omkring. Du trenger ikke være en spesielt god venn. Du trenger bare å være sammen med meg. Nå. Og se på meg, bak solbrilleglassene. Betrakte. Akseptere.

I forrige uke, traff jeg på en psykiater som ikke hadde sett meg på en liten stund. Han gikk rundt meg, for å se meg i et annet lys. Han ville så gjerne bare se meg. Se hvordan jeg så ut nå. Jeg ble litt stresset, jeg lurte på om han ville avsløre at jeg veide litt for lite. Men han gikk videre, da han hadde betraktet.

Det handler om å gripe dagen. Det handler om å se seg selv utenfra. Om at man er et normalt menneske sett utenfra, at ingen forstår helt ut vanskene mine fordi jeg jo er normalt intelligent. Det betyr likevel ikke at de ikke finnes, men at jeg må prøve å leve med dem. På en måte som er adekvat for meg selv og de som omgås meg. Ikke strekke strikken for langt, men heller ikke bli værende på gjerdet. Der kan jeg ikke bidra som noe annet enn en halvsovende vakt.