Jeg har lest Galgedans av Tor-Håkon Gabriel Håvardsen (Panta forlag 2020, anmeldereksemplar). En hengiven far, begravelsesagent Theodor, får en datter, Jenny, som dreper. En sommerdag forandrer den lille familien, og det blir mer og mer makabert og persongalleriet, som drepes, utvides.
Jeg kjenner jeg blir redd for å dø, og for å bli mistolket. Theodor og Jenny iscenesetter drapene slik at de ser ut som selvmord. Tenk om noen drepte meg og alle trodde jeg ikke likte å leve. At jeg forlot dem på en grotesk måte. Skildringene er så levende og rå, at jeg kjenner frykten reelt. Romanen gjorde inntrykk, og de dagene jeg brukte på å lese den, drømte jeg flere av nettene om mordene.
Samtidig fryder jeg meg. Det er velskrevet og spennende, og latteren min sitter også løst. Kanskje en absurd reaksjon på det makabre. Forfatteren har selv erfaring dra arbeid i begravelsesbyrå. Det har nok gjort det lettere å forfatte troverdig om døden, selv om det heldigvis ikke er like makabert i virkeligheten. Vi har jo politi som stort sett oppklarer saker før de går så langt som i denne første av tre bøkene om drapene i Viktoriahavn.
Det kan virke som det har gått litt raskt i korrekturlesningen, da det er noen skrivefeil. Men spenningen gir et sånt driv at jeg leser videre likevel, og det er ikke noe stort problem. Oppsummering: God, grotesk fornøyelse! Mellom firer og femmer på terningen. Det er en tykk bok, som gir masse leseglede med sine 525 sider. Og at det er to bøker til på gang, gjør det ekstra verdifullt å ta for seg, denne første boka – noe å investere i og glede seg til.
